Hjem

Åh, dere må se på Hjem på NRK. Den er så hyggelig! Alle episodene som har kommet hittil ligger på Nrks nett-tv, og nye episoder kommer søndager 20.45. Trine Rønningsbakken er hysterisk morsom, en grunn i seg selv til å se på tv-serien.

Du går ikke glipp av noe

Eksamenstid. Jeg går i hi, drikker masse te, drikker enda mer kaffe, leser mange gode tekster som jeg hater og elsker samtidig og ikke minst: er meget meget meget lite på internett.

For å være ærlig har jeg lyst til å melde meg ut av hele dritten. Jeg er dritt-luta-lei av å sitte foran en skjerm og stirre inn i noe som ikke engang eksisterer. Jeg blir deprimert av tanken på hvor mange timer jeg har glant passivt inn i skjermen her. I ganske mange år har jeg ønsket meg et talent. Synge, spille instrument, tegne, noe jeg kunne være dritflink til. Det er jo ikke rart jeg ikke har noe talent - jeg kaster bort all fritiden min på dataen. Det er ikke foran dataen den store selvrealiseringen skjer, for å si det sånn.

I går, fredag 23. november, åpnet jeg ikke dataen én eneste gang. Jeg hadde muligheten fra jeg kom hjem til jeg la meg. På en måte var det fantastisk deilig, på den andre siden tenkte jeg hele tiden "går jeg glipp av noe spennende nå?" Men jeg fant fort ut at å se på gullrekka på NRK med roomies+kompis var mye mer morsomt, mye mer givende og interessant enn å oppdatere VG.no. For vet dere hva?

Jeg gikk ikke glipp av noe!

Allikevel er det noe som stopper meg fra å logge av sosiale medier for godt. For guds skyld, jeg bruker internett til skolearbeid og smarte ting(kart, boligannonser på finn(kremt), sjekke åpningstider i butikker, bestille billetter hjem osv), så akkurat det tror jeg ikke at jeg slutter med. Men sosiale medier. Tipper jeg bruker, på en normal dag uten eksamensstress, ca 7 timer av dagen min på sosiale medier. Det er faktisk syv timer jeg ikke er sosial! Det er syv timer jeg utsetter øynene mine for ufattelig mange inntrykk, som bilder, lyd, animasjoner osv. Det er faktisk utmattende for øynene mine, og det verste er at det har jeg ikke merket før etter jeg har skrudd av dataen! 

Nå skal ikke dette bli en lang stil eller oppgave om det store stygge monsteret Internett. Men jeg prøver bare å si at å logge av er jævlig deilig. Også føler jeg meg så mye bedre! Dagene jeg sitter mindre foran macen er faktisk BEDRE enn de dagene jeg sitter mye foran dataen. Og jeg sliter mye med dårlige dager.

Så derfor er dette blogginnlegget det eneste jeg gjør på internett i dag (unntatt twitter og face, da, det kan jeg gjøre fra telefonen).  Så dere - prøv det! Logg av internett for en dag eller to. Kjenn på hvordan kroppen deres reagerer på det. Er det ikke en deilig følelse?!

Nå må jeg bomse i seng, for jeg skal på skolen klokken åtte i morgen tidlig. I tolv-tiden skal jeg derimot gå på tur med Håge i skogen ved Dragvoll fordi jeg savner naturen og utsikt og alt som ikke har med sitte-stille-og-høre-på-folk-snufse-eller-gå-med-høye-hæler-eller-snakke-i-telefon-lesesalen å gjøre.

Det er så mye å notere om Hamlet så blyanten min er faktisk brukt opp!

God natt/god morgen.

Det regner og er søndag.

Jeg brukte to timer på Linnea Myhres Evig Søndag. Det var to fine timer, men de var også lange og skumle og til dels ukjente. - Det er bra at boken ikke er lengre, sa Anna, for det er så lett å bli revet med. Er det en ting jeg ikke ønsker å bli revet med i, er det tankene til Linnea Myhre. De skremmer meg. Men det som skremmer meg mest er at jeg har tenkt de før, for et par år siden. Men det året som var er over og borte og en del av historien. Og historie finnes for at man ikke skal gjenta sine feil.

I dag har uansett vært en evig søndag, og da det begynte å regne kastet jeg inn håndkle og bestemte meg for at nei, jeg gidder ikke deppe noe i dag heller - jeg leser bok og ser på film og TV-serie og trykker cmd+r evige ganger på tastaturet. Jeg går ikke fremover, men ikke bakover heller. Akkurat passe.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette blogginnlegget, annet enn at dere burde lese boken hennes. Det er som regel hovedessensen av innleggene jeg skriver når jeg informerer om spesifikke bøker. Jeg vil ikke kaste bort tiden deres på å skrive et innlegg om en bok dere virkelig ikke bør lese (med mindre den er katastrofaaaalt dårlig...).





Jeg har en god nyhet, og det er at Helen Fielding skriver på en ny Bridget Jones-bok!!! Jeg gleder meg så innmari mye at jeg ikke kan vente på den, faktisk. Istedenfor dagbok-form skal den ha twitter-form. Når den kommer ut skal jeg si til dama i kassen at "vettu hva, jeg var på twitter før Bridget Jones. Håper hun velger å slette kontoen sin hun og, så jeg kan tenke  at vi er like miserable begge to. (Selv om jeg ikke vet om Bridget er miserabel nå, da. Jeg må vente å se.)
Nå trykker jeg "publiser" før øynene deres detter ut.

Fortellerfrustrasjon

Hei Thea Margrethe!

Mitt navn er Semesteroppgave. Vi har kjent hverandre en stund, men det tok litt tid før du turte å hilse på meg sånn ordentlig. Nå begynner det å haste - for tiden renner snart ut... Jeg tror du ser hvor lite sand det er igjen i timeglasset nå, for jeg merker at du er nervøs når du ser på meg. Du trenger ikke unnskylde deg, jeg vet jeg er skremmende, men når du blir litt kjent med meg så skal du se at jeg er en jovial type! Jeg kan forstå hvorfor menneskeheten ikke lenger tror på kjærlighet ved første blikk, for ved første blikk er jeg skummel, uoverkommelig og håpløs. Men du må faktisk bare ta steget og våge å bli litt kjent med meg, så skal du se at jeg egentlig er ganske hyggelig og et lite tidsfordriv mens du venter på fredagen og kjæresten din kommer på besøk til Trondheim.

Jeg har en veldig merkelig interesse. Don Quijote, faktisk, boken av Miguel Cervantes. Jeg så at du blogget om han tidligere så jeg regner med at du er litt interessert du også. Så ikke gjem deg bak deg selv ved å si at "Jeg liker deg ikke! Gå vekk! Du er bare lumpen!" Jeg VET du syns jeg er interessant. Du må bare komme litt under huden på meg, knekke koden, kaste deg ut i meg. Når du først lærer meg å kjenne skal jeg love deg at når du er ferdig kommer du til å takke meg. Takke meg for at jeg forbereder deg på eksamen, takke meg for at du ikke minst lærer så mye nytt. Ikke bare om faget litteratur, men om deg selv også. Hvor grensene dine går, hva du ikke kan så godt, hva du er flink til, alle de tingene der. Dette er jo noe du syns er gøy, hvorfor er du så redd?

Jeg vil at du skal skrive om fortellersituasjonene i Don Quijote. Ikke i selve verket, men i historien, fortellingen, fabelen. Skjønner du? Jeg vil at du skal skrive om Benengeli og Cervantes stemme. Ja, ikke Cervantes som i den implisitte og historiske forfatteren, men som i stemmen, det du leser i boken. Jeg vil at du skal skrive 4-5 wordsider om meg, halvannen linje-avstand og Times New Roman. Jeg vil at du skal analysere de fortellerstemmene jeg har hintet om i Oppgaveteksten. Også på slutten skal du oppsummere og konkludere.

Klarer du det innen fredag 23:55? Ikke rist på hodet, Thea Margrethe, jeg vet du klarer det. Du må bare spille på lag med meg! Ikke dytt meg unna, men trekk meg nærme deg. Dette kommer til å gå fint. Bare pust, skriv, jeg vet at du har det faglige og språkelige inne. Nå gjelder det bare å få tankene dine ned på arket og inn i dokumentet. Og hvis det ikke går så bra som jeg og du håper... Ja, da får du en sjanse til.

Vi sees!

MVH
Semesteroppgave.

En mors beretning - en beretning du aldri glemmer

Tidlig i vår var jeg på biblioteket for å finne litt nytt lesestoff. Før på dagen hadde jeg vært inne på bokelskere.no for å se om de hadde noe spennende å anbefale meg, og da jeg leste om Idas dans innså jeg at dette var en bok jeg måtte lese. Så jeg fant den på hylla, scannet den inn på lånekortet mitt og dro hjemover for å kose meg med en god bok, en kopp te og solskinn på terassen.

Allerede på bussturen(som er ca 8 minutter) begynte de første tårene å renne ned langs kinnene mine, og da skjønte jeg at dette er en bok man ikke leser ferdig uten å være forandret på innsiden. Kort fortalt handler Idas dans om en mor som opplever at hennes 18 år gamle datter får leukemi, og de 14 månedene som kommer følger vi i boken. Jeg kom hjem og leste i trappene opp oppgangen, og jeg glemte helt den tekoppen og pleddet og terassekosen. Jeg satte meg ned på gulvet i gangen innenfor døren og fortsatte å lese. Og jeg leste og leste og leste. Og så begynte jeg å hylgråte. Ikke bare at det rant et par tårer nedover kinnet mitt, jeg hylte, skrek. Jeg hikstet, snøt meg, skrek av smerte - for så vanvittig sterk er denne boken. Kjærligheten er så nær, så vakkert skildret ved siden av kreften. Dette er en bok stappet full av kjærlighet og omsorg, om familierelasjoner og morskjærlighet, ungdomstid og smerte. Frykt, lengsel, tap, men mest av alt... kjærlighet.

Ingen annen bok har fått meg til å gråte så mye før (PS: I love you kommer på en klar 2. plass). Ingen annen bok har fått meg til å forstå morskjærlighet på en så varm måte, ingen annen bok har vært så brutal og forferdelig mot meg før. Idas dans er en bok du bare må lese, selv om den er helt forferdelig vond. Du sitter igjen med en følelse av tomhet, sorg, smerte, lengsel, urettferdighet. Samtidig som kjærligheten i boken er til å ta og føle på.

Historien er sann, Gunnhild Corwin har skrevet bok om da hun mistet datteren sin som bare ble 19 år gammel. Historier fra Rikshospitalet, huset hjemme i Mariesvei, turene på ferie... Alt er ekte, alt har skjedd, alt er opplevd. Alt er sant. Hun er norsk, hun kan ha vært naboen din, du kan ha passert henne på Majorstuen eller Jernbanetorget eller hvor enn du har gått.

På fredag snublet jeg over Etter dansen på Fretex, oppfølgeren til Idas dans. Dette er ikke en roman eller gjenfortelling, som den første boken er. Dette er mer om livet til Gunnhild etter at Ida gikk bort. Hennes tanker om sorg, om å miste sin yngste datter, om hvordan man får livet på rett kjøl igjen. Det kom noen tårer på de to timene det tok å lese den ut, og passasjen hvor moren har skrevet brev til sine familiemedlemmer som også sørger over Ida var ufattelig sterk. Men allikevel så viktig og fint å lese. Gunnhilds tanker om sorg er noe av det fineste og riktigste og ikke minst viktigste jeg har lest! Jeg anbefaler dere alle å lese begge disse bøkene, for de er rett fra hjertet fra en sørgende mor. Les les les.

(Jeg kan også anbefale dere Regine- en ung jentes siste ord. En blogg om livet som endte i en forferdelig avslutning. Om kreft og frykt. Håp. Inntekter av boken går til kreftforskning, på Regines eget ønske.)

OBS: Lenkene på boktitlene i dette blogginnlegget fører til bokkilden.no via tradedoubler. Dette kan jeg tjene provisjon på, og jeg er pliktet til å oppgi dette som annonse. Dog må dere vite at jeg aldri hadde skrevet om bøker jeg ikke liker, meningene mine er ikke til salgs, jeg har lånt/kjøpt disse bøkene selv.

Odd Børretzen 1926-2012

Foto: Jørn H. Moen/Dagbladet

Verdens verste måte å våkne på er morgenen etter en fuktig kveld - for så å finne ut at Odd Børretzen er død. Som om hodet mitt ikke hadde vondt nok, så skulle hjertet mitt også verke. Hvil i fred, Odd! Du vil bli savnet.

Gå en tur i skogen med denne sangen på ørene.