Forfatterskapstudium

I høst skal jeg ha forfatterskapstudium på UiO. I lyset står Knut Hamsun. Jeg er litt redd.

Da jeg meldte meg opp til faget så jeg attemaet de tre siste semestrene hadde vært Ibsen. Jeg liker Ibsen, så da hadde jo ikke det vært altfor dumt. Da jeg fikk plass på emnet ble jeg lykkelig for å lære mer om Ibsen. Så jeg gikk inn på pensumlisten for å finne hva det er jeg skal gjennom til høsten. Og der stod det absolutt ingen verdens ting om Ibsen.

Det stod derimot mye om Hamsun! Så tok det ytterligere tre sekunder før jeg skjønte hva som hadde skjedd. Så nå er jeg nødt til å leke litt med tanken på Hamsun istedenfor Ibsen. Jeg har allerede søkt meg rundt og tittet litt på dokumentarer om Hamsun, og det virker lovende. Jeg har trua på at dette skal gå fint. Jeg har også godt av å lære masse om noe jeg ikke kan! Så det blir spennende å se fremover til høsten.

Ting jeg kan om Hamsun:
- Han skrev Pan og Markens Grøde.
- Han var nazist og støttet Hitler.
- Han var fra Hamarøy i Nordland.

Jaja, dere, her kan jeg bare lære mer!

Kjekken sjæl

Aaaaatsjooooo

Personlig syns jeg det er behagelig å måtte nyse i tre timer uten å få det til. Det er deilig å kjenne at nakken stivner mer og mer utover kvelden og hvem bryr seg egentlig om luktesans?!

Forkjøla. Max forkjøla. Ekstremt forkjøla. Og det kom jo i grevens tid - rett før jul. Det er ikke sånn at jeg er dødssyk og ikke fungerer, men en mellomting. En mellomting av syk og frisk, og det er kanskje den aller verste formen for syk som finnes. Jeg har -litt- feber. Ikke nok til at jeg orker å holde sengen, men heller ikke så lite at jeg fungerer optimalt. Så jeg er ikke syk, samtidig som jeg er helt borti granskogen dødssyk. Det er håpløst.

I morgen er planen min CC Vest. For dere som ikke vet hva det er så er det et kjøpesenter på grensen til Bærum. Det er ikke langt ned dit, og jeg vet nøyaktig hva jeg skal ha. Problemet er dørstokkmila og rett og slett tanken på at det er førjulstid. Det er stappfullt der nå. Så på en måte er jeg litt glad for at jeg skal dit - da kan jeg smitte alle de fæle stressete menneskene som ikke tenker over konsekvensen av å stoppe på toppen av rulletrappen, så kan de faktisk få nyte julen på samme måte som meg. (Personlig syns jeg mennesker som stopper på toppen av rulletrappen kan få lov til å bli dyttet elegant rett ned igjen og forhåpentligvis brekke nakken på veien....). Er det én ting jeg hater mer enn CC Vest i førjulstiden er det alle menneskene på CC Vest i førjulstiden. Jeg blir syk og sint og irritabel av bare tanken på å sette min fot der igjen.

Nok om mitt hat til mennesker som ikke tenker lenger enn sin egen nesetipp. Nok om forkjølelse og feber. Nok om julestriden.

Nå til noe morsommere: mamma kom hjem fra Afghanistan i dag(det at hun faktisk får komme hjem til jul er en gave i seg selv. Takk, Forsvaret). Hun har kjøpt med juletrepynt:

Fra nå av kommer juletreet til å bli pyntet med åtte av disse fjonge kamelene. Mamma sa at det var barn som har laget de, til inntekt for et eller annet fint. Også har hun kjøpt med kashmirskjerf til meg. Herregud, jeg tror jeg har 500 kashmirskjerf nå. Kan nesten starte egen bedrift snart. Det er mye vinter i landet vårt - men ikke så mange vinterdager at jeg får brukt alle skjerfene. (Luksusproblem, jeg vet)

Unnskyld for at jeg har skrevet så mye. Det er det som skjer når jeg er susete i hodet mitt. Nå skal jeg ramle til sengs og sovne til Jul i Blåfjell. Håper på en bedre dag i morgen. Hvis ikke den blir bedre håper jeg på verdens undergang på fredag. Takk for meg.

JULEFERIE

Juleferie!!!!

Faktisk har jeg hatt juleferie i én uke allerede, men jeg har vært altfor opptatt med å være hjemme til å ha tatt tiden til å blogge. Dagene har gått til kos, julegaveshopping, møter med fine venninner og familie. Tiden går så altfor fort!

I kveld er planene å bake julekaker og pakke inn gaver, også skal jeg se Jul i Blåfjell og Amalies Jul - for jeg har ikke sett på på en hel uke. Er ikke rart julestemningen forsvant da jeg kom til Oslo! Men nå skal den tilbake.

Jeg har kjøpt en bok også. Selv om jeg sa at jeg ikke skulle kjøpe bøker før etter jul. Men jeg har kjøpt en bok som ikke stod på ønskelisten, og jeg er 100% sikker på at jeg ikke får den av noen uansett. Jeg kjøpte Lolita, fordi jeg lenge har hatt lyst til å lese den men ikke fått somlet meg til å kjøpe den enda. Versjonen jeg kjøpte er fra 60-tallet og den er gammel og brukt. Det er fint. Så når jeg er ferdig med "Bildet av Dorian Grey" av Oscar Wilde skal jeg kaste meg over den. Leselisten min er forferdelig lang nå, så det er egentlig bare å begynne.

.... og slik går nu dagan.

Bertine og jeg ønsker dere en meget god adventstid.

Senebetennelse

Ny eksamensperiode. Ny senebetennelse.

For det første skal jeg ha eksamen skriftlig denne gangen, og jeg får ikke lov til å bruke data. Det kan altså bli en utfordring siden jeg nå ikke klarer å holde en blyant uten at det føles ut som om håndleddet mitt går ute av ledd eller brekker for hver finger jeg løfter. For det andre er senebetennelsen enda verre enn forrige gang (ikke at jeg visste at det gikk an), og nå er det ikke bare VONDT, men jeg svetter som en gris fra venstrehånden. Hele tiden. Den er bestandig våt. Det er skikkelig ekkelt. Høyrehånd er helt fin og tørr. Venstrehånd er ikke fin og tørr.

Så nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Klarer ikke skrive, men mangler ca 1000 sider notater. Så. Ehe. Kult!

Juleferie om 9 dager.

Hilsen
Student

Hjem

Åh, dere må se på Hjem på NRK. Den er så hyggelig! Alle episodene som har kommet hittil ligger på Nrks nett-tv, og nye episoder kommer søndager 20.45. Trine Rønningsbakken er hysterisk morsom, en grunn i seg selv til å se på tv-serien.

Du går ikke glipp av noe

Eksamenstid. Jeg går i hi, drikker masse te, drikker enda mer kaffe, leser mange gode tekster som jeg hater og elsker samtidig og ikke minst: er meget meget meget lite på internett.

For å være ærlig har jeg lyst til å melde meg ut av hele dritten. Jeg er dritt-luta-lei av å sitte foran en skjerm og stirre inn i noe som ikke engang eksisterer. Jeg blir deprimert av tanken på hvor mange timer jeg har glant passivt inn i skjermen her. I ganske mange år har jeg ønsket meg et talent. Synge, spille instrument, tegne, noe jeg kunne være dritflink til. Det er jo ikke rart jeg ikke har noe talent - jeg kaster bort all fritiden min på dataen. Det er ikke foran dataen den store selvrealiseringen skjer, for å si det sånn.

I går, fredag 23. november, åpnet jeg ikke dataen én eneste gang. Jeg hadde muligheten fra jeg kom hjem til jeg la meg. På en måte var det fantastisk deilig, på den andre siden tenkte jeg hele tiden "går jeg glipp av noe spennende nå?" Men jeg fant fort ut at å se på gullrekka på NRK med roomies+kompis var mye mer morsomt, mye mer givende og interessant enn å oppdatere VG.no. For vet dere hva?

Jeg gikk ikke glipp av noe!

Allikevel er det noe som stopper meg fra å logge av sosiale medier for godt. For guds skyld, jeg bruker internett til skolearbeid og smarte ting(kart, boligannonser på finn(kremt), sjekke åpningstider i butikker, bestille billetter hjem osv), så akkurat det tror jeg ikke at jeg slutter med. Men sosiale medier. Tipper jeg bruker, på en normal dag uten eksamensstress, ca 7 timer av dagen min på sosiale medier. Det er faktisk syv timer jeg ikke er sosial! Det er syv timer jeg utsetter øynene mine for ufattelig mange inntrykk, som bilder, lyd, animasjoner osv. Det er faktisk utmattende for øynene mine, og det verste er at det har jeg ikke merket før etter jeg har skrudd av dataen! 

Nå skal ikke dette bli en lang stil eller oppgave om det store stygge monsteret Internett. Men jeg prøver bare å si at å logge av er jævlig deilig. Også føler jeg meg så mye bedre! Dagene jeg sitter mindre foran macen er faktisk BEDRE enn de dagene jeg sitter mye foran dataen. Og jeg sliter mye med dårlige dager.

Så derfor er dette blogginnlegget det eneste jeg gjør på internett i dag (unntatt twitter og face, da, det kan jeg gjøre fra telefonen).  Så dere - prøv det! Logg av internett for en dag eller to. Kjenn på hvordan kroppen deres reagerer på det. Er det ikke en deilig følelse?!

Nå må jeg bomse i seng, for jeg skal på skolen klokken åtte i morgen tidlig. I tolv-tiden skal jeg derimot gå på tur med Håge i skogen ved Dragvoll fordi jeg savner naturen og utsikt og alt som ikke har med sitte-stille-og-høre-på-folk-snufse-eller-gå-med-høye-hæler-eller-snakke-i-telefon-lesesalen å gjøre.

Det er så mye å notere om Hamlet så blyanten min er faktisk brukt opp!

God natt/god morgen.

Det regner og er søndag.

Jeg brukte to timer på Linnea Myhres Evig Søndag. Det var to fine timer, men de var også lange og skumle og til dels ukjente. - Det er bra at boken ikke er lengre, sa Anna, for det er så lett å bli revet med. Er det en ting jeg ikke ønsker å bli revet med i, er det tankene til Linnea Myhre. De skremmer meg. Men det som skremmer meg mest er at jeg har tenkt de før, for et par år siden. Men det året som var er over og borte og en del av historien. Og historie finnes for at man ikke skal gjenta sine feil.

I dag har uansett vært en evig søndag, og da det begynte å regne kastet jeg inn håndkle og bestemte meg for at nei, jeg gidder ikke deppe noe i dag heller - jeg leser bok og ser på film og TV-serie og trykker cmd+r evige ganger på tastaturet. Jeg går ikke fremover, men ikke bakover heller. Akkurat passe.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette blogginnlegget, annet enn at dere burde lese boken hennes. Det er som regel hovedessensen av innleggene jeg skriver når jeg informerer om spesifikke bøker. Jeg vil ikke kaste bort tiden deres på å skrive et innlegg om en bok dere virkelig ikke bør lese (med mindre den er katastrofaaaalt dårlig...).





Jeg har en god nyhet, og det er at Helen Fielding skriver på en ny Bridget Jones-bok!!! Jeg gleder meg så innmari mye at jeg ikke kan vente på den, faktisk. Istedenfor dagbok-form skal den ha twitter-form. Når den kommer ut skal jeg si til dama i kassen at "vettu hva, jeg var på twitter før Bridget Jones. Håper hun velger å slette kontoen sin hun og, så jeg kan tenke  at vi er like miserable begge to. (Selv om jeg ikke vet om Bridget er miserabel nå, da. Jeg må vente å se.)
Nå trykker jeg "publiser" før øynene deres detter ut.

Fortellerfrustrasjon

Hei Thea Margrethe!

Mitt navn er Semesteroppgave. Vi har kjent hverandre en stund, men det tok litt tid før du turte å hilse på meg sånn ordentlig. Nå begynner det å haste - for tiden renner snart ut... Jeg tror du ser hvor lite sand det er igjen i timeglasset nå, for jeg merker at du er nervøs når du ser på meg. Du trenger ikke unnskylde deg, jeg vet jeg er skremmende, men når du blir litt kjent med meg så skal du se at jeg er en jovial type! Jeg kan forstå hvorfor menneskeheten ikke lenger tror på kjærlighet ved første blikk, for ved første blikk er jeg skummel, uoverkommelig og håpløs. Men du må faktisk bare ta steget og våge å bli litt kjent med meg, så skal du se at jeg egentlig er ganske hyggelig og et lite tidsfordriv mens du venter på fredagen og kjæresten din kommer på besøk til Trondheim.

Jeg har en veldig merkelig interesse. Don Quijote, faktisk, boken av Miguel Cervantes. Jeg så at du blogget om han tidligere så jeg regner med at du er litt interessert du også. Så ikke gjem deg bak deg selv ved å si at "Jeg liker deg ikke! Gå vekk! Du er bare lumpen!" Jeg VET du syns jeg er interessant. Du må bare komme litt under huden på meg, knekke koden, kaste deg ut i meg. Når du først lærer meg å kjenne skal jeg love deg at når du er ferdig kommer du til å takke meg. Takke meg for at jeg forbereder deg på eksamen, takke meg for at du ikke minst lærer så mye nytt. Ikke bare om faget litteratur, men om deg selv også. Hvor grensene dine går, hva du ikke kan så godt, hva du er flink til, alle de tingene der. Dette er jo noe du syns er gøy, hvorfor er du så redd?

Jeg vil at du skal skrive om fortellersituasjonene i Don Quijote. Ikke i selve verket, men i historien, fortellingen, fabelen. Skjønner du? Jeg vil at du skal skrive om Benengeli og Cervantes stemme. Ja, ikke Cervantes som i den implisitte og historiske forfatteren, men som i stemmen, det du leser i boken. Jeg vil at du skal skrive 4-5 wordsider om meg, halvannen linje-avstand og Times New Roman. Jeg vil at du skal analysere de fortellerstemmene jeg har hintet om i Oppgaveteksten. Også på slutten skal du oppsummere og konkludere.

Klarer du det innen fredag 23:55? Ikke rist på hodet, Thea Margrethe, jeg vet du klarer det. Du må bare spille på lag med meg! Ikke dytt meg unna, men trekk meg nærme deg. Dette kommer til å gå fint. Bare pust, skriv, jeg vet at du har det faglige og språkelige inne. Nå gjelder det bare å få tankene dine ned på arket og inn i dokumentet. Og hvis det ikke går så bra som jeg og du håper... Ja, da får du en sjanse til.

Vi sees!

MVH
Semesteroppgave.

En mors beretning - en beretning du aldri glemmer

Tidlig i vår var jeg på biblioteket for å finne litt nytt lesestoff. Før på dagen hadde jeg vært inne på bokelskere.no for å se om de hadde noe spennende å anbefale meg, og da jeg leste om Idas dans innså jeg at dette var en bok jeg måtte lese. Så jeg fant den på hylla, scannet den inn på lånekortet mitt og dro hjemover for å kose meg med en god bok, en kopp te og solskinn på terassen.

Allerede på bussturen(som er ca 8 minutter) begynte de første tårene å renne ned langs kinnene mine, og da skjønte jeg at dette er en bok man ikke leser ferdig uten å være forandret på innsiden. Kort fortalt handler Idas dans om en mor som opplever at hennes 18 år gamle datter får leukemi, og de 14 månedene som kommer følger vi i boken. Jeg kom hjem og leste i trappene opp oppgangen, og jeg glemte helt den tekoppen og pleddet og terassekosen. Jeg satte meg ned på gulvet i gangen innenfor døren og fortsatte å lese. Og jeg leste og leste og leste. Og så begynte jeg å hylgråte. Ikke bare at det rant et par tårer nedover kinnet mitt, jeg hylte, skrek. Jeg hikstet, snøt meg, skrek av smerte - for så vanvittig sterk er denne boken. Kjærligheten er så nær, så vakkert skildret ved siden av kreften. Dette er en bok stappet full av kjærlighet og omsorg, om familierelasjoner og morskjærlighet, ungdomstid og smerte. Frykt, lengsel, tap, men mest av alt... kjærlighet.

Ingen annen bok har fått meg til å gråte så mye før (PS: I love you kommer på en klar 2. plass). Ingen annen bok har fått meg til å forstå morskjærlighet på en så varm måte, ingen annen bok har vært så brutal og forferdelig mot meg før. Idas dans er en bok du bare må lese, selv om den er helt forferdelig vond. Du sitter igjen med en følelse av tomhet, sorg, smerte, lengsel, urettferdighet. Samtidig som kjærligheten i boken er til å ta og føle på.

Historien er sann, Gunnhild Corwin har skrevet bok om da hun mistet datteren sin som bare ble 19 år gammel. Historier fra Rikshospitalet, huset hjemme i Mariesvei, turene på ferie... Alt er ekte, alt har skjedd, alt er opplevd. Alt er sant. Hun er norsk, hun kan ha vært naboen din, du kan ha passert henne på Majorstuen eller Jernbanetorget eller hvor enn du har gått.

På fredag snublet jeg over Etter dansen på Fretex, oppfølgeren til Idas dans. Dette er ikke en roman eller gjenfortelling, som den første boken er. Dette er mer om livet til Gunnhild etter at Ida gikk bort. Hennes tanker om sorg, om å miste sin yngste datter, om hvordan man får livet på rett kjøl igjen. Det kom noen tårer på de to timene det tok å lese den ut, og passasjen hvor moren har skrevet brev til sine familiemedlemmer som også sørger over Ida var ufattelig sterk. Men allikevel så viktig og fint å lese. Gunnhilds tanker om sorg er noe av det fineste og riktigste og ikke minst viktigste jeg har lest! Jeg anbefaler dere alle å lese begge disse bøkene, for de er rett fra hjertet fra en sørgende mor. Les les les.

(Jeg kan også anbefale dere Regine- en ung jentes siste ord. En blogg om livet som endte i en forferdelig avslutning. Om kreft og frykt. Håp. Inntekter av boken går til kreftforskning, på Regines eget ønske.)

OBS: Lenkene på boktitlene i dette blogginnlegget fører til bokkilden.no via tradedoubler. Dette kan jeg tjene provisjon på, og jeg er pliktet til å oppgi dette som annonse. Dog må dere vite at jeg aldri hadde skrevet om bøker jeg ikke liker, meningene mine er ikke til salgs, jeg har lånt/kjøpt disse bøkene selv.

Odd Børretzen 1926-2012

Foto: Jørn H. Moen/Dagbladet

Verdens verste måte å våkne på er morgenen etter en fuktig kveld - for så å finne ut at Odd Børretzen er død. Som om hodet mitt ikke hadde vondt nok, så skulle hjertet mitt også verke. Hvil i fred, Odd! Du vil bli savnet.

Gå en tur i skogen med denne sangen på ørene.

Bokstavelig talt en bra dag

I kveld har jeg vært på Bokstavelig Talt - en litterær diskusjon. Kort sagt: en kollokviegruppe fra instituttet(ins. for nordistikk og litteraturvitenskap) som setter seg ned og snakker om en bok de har lest. Og inviterer tilskuere som kan høre på det de har å si.

Det var gøy! Det var deilig å synke ned i sofaen(les: sitte på hard stol) på Biblioteket, Studentersamfundet, og høre på 5 mennesker snakke om en bok jeg ikke har lest enda. Den eneste grunnen til at jeg faktisk gadd å dra var fordi jeg er så lei av å kaste bort livet mitt foran datamaskinen. Jeg er lei av å trykke "oppdater" på VG og Kvinneguiden. Jeg er lei av å stirre tomt inn i et stort inte(t)rnett, uten i det hele tatt å få noe tilbake for det! Jeg er lei av å sitte asosial på rommet mitt mens alle andre rundt meg har det dritfett.

Så et sted må man faktisk starte. Så da jeg fikk invitasjon(på face.......) innså jeg at her må jeg kaste meg rundt og delta. Var det for kjipt kunne jeg gå i pausen, jeg bor jo bare 3 minutter unna Samfundet. Så jeg gikk dit, rota meg frem til Biblioteket og ga dette en sjanse. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg hadde lest boken de snakket om, men det hadde jeg ikke som sagt, så det ble litt traust noen steder. Men alt i alt gikk det veldig greit, jeg har lært litt og fått senket skuldrene. Jeg hadde helt glemt hvor avslappende litteratur faktisk er (når du slipper å stresse med pensum og eksamen.....) - og spesielt det å høre på noen snakke om en bok er veldig beroligende. Skuldrene ble senket, hjerterytmen gikk tilbake til start og hele meg føltes mye bedre. Mye bedre enn om jeg hadde sittet foran macen, hvert fall, for foran macen blir jeg bare sinna. For på internett sitter alle dumme mennesker og... vel, er dumme.

Med det sagt så logger jeg av, for dum, det gidder ikke jeg være!

Fargetusjer og litteratur og rier og sånn

Å være student blir ekstra gøy når man kjøper fargetusjer. Se, farger! På ark! Dette er helt fantastisk.

Jeg skal lese Hamlet i dag morgen, for nå er jeg sliten og har vondt i magen. Nå skal jeg se på Klovn(den danske serien, vet dere), for det gjør jeg alltid når jeg har en dårlig dag. En dag hvor bussen kjører fra deg selv om du står og banker på døren for å komme inn. En sånn dag hvor du får masse sne i skoen uansett hvor du tråkker og en sånn dag hvor riene* slår til ekstra hardt. En dag hvor selvtilliten er på bunn og uansett hvor mye du sier "du er bra nok!" til deg selv i speilet så blir du bare teitere og teitere istedenfor bedre og bedre. Når man har en sånn dag er det et par ting som virkelig hjelper: Feel-goodunderholdning, varmeflaske, paralgin forte, sigaretter* og en bamse. YOLO sier jeg bare.

Pensumet mitt <3

*Jeg har kroniske menssmerter som oppfører seg som rier. Ofte i samme smerteskala som virkelige rier, så jeg kaller de for riene mine.
* Å røyke er sinnsykt dumt og farlig og dyrt. Så ikke begynn med det.

Don Quijote, renessansens Mr. Bean

De ukene vi er midt mellom nå har vi om don Quijote i epikkdelen av studiet mitt. Don Quijote, den skarpsindige lavadelsmann av La Mancha er en (jævlig lang) roman skrevet av Miguel de Cervantes og kom ut rundt år 1600. Boken beregnes som den første, og den beste, moderne romanen i vestlig litteraturtradisjon.

Kort fortalt er don Quijote(dånn Kijåte) en eldrende herremann som har forlest seg på ridderromaner. Han får et relativt forvrengt syn på verden og klarer ikke lenger skille diktning og virkelighet fra hverandre. Han legger ut på eventyr som ridder og med seg får han Sancho Panza som væpner. Sammen drar de ut for å bekjempe verdens ondskap og verne om de svake og ikke minst om de skjønner kvinner, slik en sann ridder skal.

Siden eventyreren vår har et litt merkelig bilde på seg selv skal jeg gjøre det enklere for dere hvordan don Quijote EGENTLIG er. Her er et bilde av hvordan han selv tror han ser ut:

 

Og her er et demonstrerende bilde over hvordan han faktisk er:

 

Ikke mye å skryte av, altså. Men boken er bra, så den må dere lese. Nå!

(PS: når du står med boken i hånden må du glemme alt du noen sinne har lært om å lese bøker. Da blir det enklere å lese den. Personlig ble alt enklere å lese etter at jeg pløyde gjennom hele Odysseen på ni timer. Skrytskryt.)

Seier på kjøkkenet

(OBS: dette innlegget handler ikke om bøker)

Ah, i dag er en herlig dag. En rett og slett HERLIG dag. Skal jeg fortelle dere hvorfor? Jeg forteller dere hvorfor.

Jeg er veldig glad i å ha det rent og trivelig på kjøkkenet. Det skal være rent der jeg lager maten min. Jeg ser på Ekstrem rengjøring på TVNorge med en blanding av fryd og skrekk. Skrekk fordi det er så skittent, fryd fordi det blir så rent. Dessverre har jeg hatt mitt lille spøkelse i et par år... Et problem jeg ikke har fått has på. Jeg tenker "jaja, hvis det er det eneste problemet så overlever jeg det...", men etter at jeg flyttet inn i et kollektiv hvor man tydeligvis ikke bryr seg om ting er rent eller skittent, så har terskelen min for "rent" steget. Nå skal det være rent, ikke bare se rent ut.

Vannkokeren og fronten på ovnen har vært fullstendig krise. De har vært gule, flekkete og brune om hverandre og rett og slett disgusting. Jeg har prøvd å skrubbe bort det meste, men måtte gi tapt for eldgammelt fett og støv. Det er en skikkelig seig og ekkel blanding av møkk som ikke går av med det første. Helt til nå......

Jeg satt og googlet litt rundt, som jeg pleier å gjøre på fridagene mine, da jeg kom over at bakepulver visstnok skulle ta knekken på alle dine renslighetsproblemer på kjøkkenet. "Mhm, særlig!" tenkte jeg. Jeg har prøvd diverse giftige rengjøringsmidler men ingenting har fungert som jeg håpet. Eddik har jeg prøvd. Null effekt. Så mens jeg lo litt av bakepulver-nettsiden tenkte jeg "men faen heller, jeg har bakepulver i skapet. Det er snakk om en fuktig klut og litt bakepulver. Det er verdt å prøve."

Så jeg prøvde. Og herregud for en effekt! Det var tilfredsstillende og dra kluten nedover vannkokeren der ALT som har irritert meg i SÅ lang tid bare forsvant inn i kluten. Jeg tok en liten seiersdans rundt på kjøkkenet og svingte meg mer med kluten. ALT ER RENT. Jeg har aldri vært så lykkelig før i hele mitt enorme "vaske på kjøkkenet"-liv! Tenk at noe så enkelt som bakepulver skulle ta knekken på problemet som jeg har hatt så lenge!

Hvem skulle trodd at vannkokeren faktisk var hvit under alt det skitne. Nå gleder jeg meg til å se om de jeg bor med legger merke til at det står en helt ny vannkoker der hvor den skitne gamle brune stod før. Jeg venter i spenning!

PS: jeg er normal. Jeg har ikke en vaskemani. Jeg liker bare at det er rent.